stillongs

I'm scared because there's only
         one of you.

Sol. Utrolig hvor mye en gul kump på himmelen kan forandre dagen din.  Jeg trodde høsten hadde kommet. 
Jeg gikk med skjerf, jakke og to gensere.  Trærene har blitt gule. Noen blad har allerede falt på bakken.
Men i går våknet vi til at solen tittet inn. Og Mats kom inn og fortalte oss at vi hadde fått leiligheten. 
Nemmen, sol og leilighet på samme tid. Veslemøy ble så glad at hun hoppet like godt halvnaken i senga og 
så ut som hun hadde tatt en pille av noe ulovlig.
Endelig er leiligheten vår. Vi har bodd oppå hverandre i to måneder nå. Vi holder på å bli gal. 
Men nå skal ting bli bedre. Jeg og Vesle skal flytte opp på det store rommet. Vi skal endelig få tid til å være alene
med oss selv, og endelig få legge oss når vi vil. Jeg kan endelig sitte å være kreativ til langt på natt i senga.
Vanja kan endelig få legge seg når hun vil uten å bli forstyrret av to jenter på fjorten år som synes bæsj og promp
er dødsgøy klokken 12 om kvelden.  Herlig.

I går var vi på moonlight chinema. I parken. Det var fantastisk. Vi så på The lovely bones. En film jeg anbefaler.
Den var magisk, ekkel og nydelig. Moonlight chinema er forresten verdens mest romantiske kino.
Midt i Melbourne's fineste botaniske hage. Der man ligger under stjerner og titter på en veldig stor oppblåstbar
skjerm. Flaggermusene fløy over oss hele tiden. Jeg har aldri sett så mange og så store flaggermuser. 
Jeg synes det var veldig fint. Opplevelsen hadde kanskje være enda mer magisk hvis man hadde vært der med
noen man kunne vært romantiske med. Men Kim og Vanish funka det også.

Jeg har forresten vunnet 34 dollar på casino. Ja, det er helt sant. Kim tapte 50.

Det er forresten lenge siden jeg har sagt hvor stolt jeg er. Ikke bare av meg selv som lever storby livet "alene",
som en selvstendig ensom sjel. Men av alle de beste menneskene i livet mitt. 
Mikael som mestrer oppoverbakker veldig bra, han bare vet det ikke helt selv.
Av Nina som følger drømmene sine, og er den flinkeste jeg vet. Av Wenche som som takler alt og er så strek. 
Som snart er ferdig utdannet sykepleier. Av Trude som er ute og opplever Afrika. 
Og av deg. Som skal oppleve verden. Som er perfekt. Men ikke tror det selv.
Og så klart av mamman og pappan min. Som er de beste og flinkeste foreldrene i verden.
Jeg er så stolt av så mange jeg. Og jeg har blitt en stor klisje etter jeg kom hit. Jeg bare ser ting så mye
annerledes her nede. Jeg ser dere hjemme på en helt annen måte.  Jeg setter pris på dere. Sånn er det. 
Klijse er kult. Jeg er kul.

Jeg må finne meg en jobb. Kursen har stiget her nede. Så ting som husleie og skolepenger har plutselig blitt
dyrere enn hva jeg trodde. Så hvis jeg har regna riktig, har jeg sånn 50 kroner dagen å leve på. Det går jo ikke. 
Jeg vil gjerne spise mat, kjøpe skole stasj, og jeg vil gjerne oppleve Melbourne liiitt når jeg først er her. 
Og klagebrev til lånekassen funker dårlig. Jeg er ikke langt i fra å ta en telefon til Rørosbanken for å fikse et lite
lån. Med mindre jeg vinner i lotto eller casino. Jeg tror på mirakler, men akkurat det mirakelet har jeg gitt opp 
for lenge siden. 

Nå er klokken ett på formiddagen her nede. Sola skinner. Jeg sitter på verandaen med te, Norah Jones, 
blek hud og hengelår. Så tror jaggu det er på tide å jogge seg en runde rundt parken for å få litt farge i trynet 
og litt strammere lår. 



Nuss

 
'Cause I do believe if I let you fly
and you fly back,
then it was meant to be.