I want you to know,
With everything I won't let this go.
Jeg har vært på formel 1. Yeei.!  Det var gøy. Det bråket masse, men det gjorde ingenting siden ørene mine
allerede er ødelagte. Jeg var såklart ikke like rutinert som Vanish som hadde med seg ørepropper og paraply.
Smart siden det faktisk begynte å regne og jeg måtte snike meg under den fine rosa paraplyen hennes. 
Jeg fant også ut at kræsj er kjempe gøy under formel 1, det syntes tydelighvis alle de andre også siden de 
ropte av glede hver gang en stakkar føk ut av banen. Dette gjorde da vi på en herlig søndag da vi heller burde
vært hjemme å gjort de leksene vi skulle ha gjort de fire dagene vi hadde fri denne uken. 
Jeg har funnet ut at det å være kreativ ikke er enkelt i dette landet. Jeg vet ikke om det er varmen, distraheringer
eller det at man faktisk ikke er i samme rom med de som gjør deg kreativ.
No offense Vesle. Det går nok over tror jeg, men ganske frustrerende når man har fire oppgaver på en gang. 
Idag har jeg skrevet en halv side om hva jeg har lært ved å klippe ut et kjøkkenobjekt og endret bakgrunn i
photoshop. Det var ikke enkelt. Seriøst, hva jeg har lært av det? Ikke en dritt. Vi går jo ikke i første klasse lengre.
  Dette kunne jeg jo på barneskolen. Neiiaaa, videregående.
Jeg har også laget logo, til meg sjæl. Som egenprofulering. Jeg er ikke fornøyd med logoen, men litt fornøyd 
med navnet. Navnet er MIN.E design. Noen av dere vet hva det står for. Det står for noe av  det viktigste i
verdenen min. Og mitt drømmeteam. Hurra. Jeg kan legge ut utkast av logoen. yei. 
Jeg har også laget et splæt. Splæt til barnebok oppgaven min. Vi skal lage barnebok. Så som treningsoppgave
måtte vi lage en splæt av blekk som skulle ende opp med å se ut som en figur. Min så ut som en krabbe eller 
noe i den duren. Jeg synes den ble søt, og skal kalle den Rasmus.

Jeg har forresten farget håret mitt brunt. Jadda. Jeg ville ha brunt hår med lyse headlights slik at det ble naturlig
blondt, men det kosta visst 65 dollar ekstra, så da kjørte jeg på å ble brunette gitt, inntil videre. 
Jeg skal jo ikke være sånn for alltid. Hallo.

Her er en sang til deg, ja du vet hvem jeg mener. Bare hør på den. Den er fin, kul og nydelig synes jeg.
Akkurat som du. Du er fortsatt den vakreste jeg vet.

Men, erre mulig, jeg glemte nesten å skrive om Ninamin!! Som er den flinkeste i hele verden. Wææ. 
Jeg tenker på deg pus. Detta klarer du. Du kommer inn. For du synger så fint at hårene mine bare river seg 
fra hårrøttene mine og hopper ut av huden min. Så fint synger du.!

 Hår.

I wanna keep you in my life forever.

Nå er det vel en stund siden jeg har skrevet her. Jeg har vært så opptatt med å ligge i senga mi, på det nye
rommet til meg og vesle. Det har blitt så koslig atte. 
Jeg har vært litt opptatt med lekser også da. Nå er det logo,  barnebok og photoshop som gjelder.  
Så plutslig er det påskeferie. Tiden går kjempe fort her. Noe som er litt kjipt og litt bra. Så jeg må bare nyte 
tiden her mens jeg har den.
Høsten er på vei. Det er litt deilig. Så slipper man å vandre rundt i bikini dagen lang. Digg å ikke svette bare 
ved å løfte lillifingeren.

Ikea. Jeg setter stor pris på Ikea. Der har de saltsild, knekkebrød og kjøttbullar. Og noen møbler. 
Når jeg satt der og glefset i meg kjøttbollene følte jeg litt at jeg var i Oslo. Det manglet bare Jeppe, bilen til Jeppe, Ingrid og Nina.

Nå kom Vesle hjem fra skolen, så jeg skal prøve å få henne til å bli med meg på kino.  Hvis ikke blir det iallefall
ikke så vi sniktitter på Paradise hotel. Det hadde vært teit.

23


I wish I could see you
  even just for a second

And we walked without words

Høpløs. Det er det jeg er. Jeg skulle slutte å snuse her i Australia. Jeg var kjempe flink, for jeg hadde

jo ikke snus. Men så begynte jeg å trøstespise. Trøstespise istedet for å snuse. Det er litt tragisk, så 

jeg bestilte ti bokser skruf portion fra Sverige. Hurra.

Vanja, jeg er stolt over deg for at du liker å bake muffins. Du er den flinkeste jeg vet til å bake muffins.
Dere må huske å sjekke Vanja's blogg. Som sagt skriver hun mye som ikke innheholder snus, negler, 

klisjeer og sånne Monikating.
Det var vel egentlig det jeg ville si idag. 


Stjal et bilde av Vanja som var fint synes jeg.

JEG SAVNER DEG!

I'm scared because there's only
         one of you.

Sol. Utrolig hvor mye en gul kump på himmelen kan forandre dagen din.  Jeg trodde høsten hadde kommet. 
Jeg gikk med skjerf, jakke og to gensere.  Trærene har blitt gule. Noen blad har allerede falt på bakken.
Men i går våknet vi til at solen tittet inn. Og Mats kom inn og fortalte oss at vi hadde fått leiligheten. 
Nemmen, sol og leilighet på samme tid. Veslemøy ble så glad at hun hoppet like godt halvnaken i senga og 
så ut som hun hadde tatt en pille av noe ulovlig.
Endelig er leiligheten vår. Vi har bodd oppå hverandre i to måneder nå. Vi holder på å bli gal. 
Men nå skal ting bli bedre. Jeg og Vesle skal flytte opp på det store rommet. Vi skal endelig få tid til å være alene
med oss selv, og endelig få legge oss når vi vil. Jeg kan endelig sitte å være kreativ til langt på natt i senga.
Vanja kan endelig få legge seg når hun vil uten å bli forstyrret av to jenter på fjorten år som synes bæsj og promp
er dødsgøy klokken 12 om kvelden.  Herlig.

I går var vi på moonlight chinema. I parken. Det var fantastisk. Vi så på The lovely bones. En film jeg anbefaler.
Den var magisk, ekkel og nydelig. Moonlight chinema er forresten verdens mest romantiske kino.
Midt i Melbourne's fineste botaniske hage. Der man ligger under stjerner og titter på en veldig stor oppblåstbar
skjerm. Flaggermusene fløy over oss hele tiden. Jeg har aldri sett så mange og så store flaggermuser. 
Jeg synes det var veldig fint. Opplevelsen hadde kanskje være enda mer magisk hvis man hadde vært der med
noen man kunne vært romantiske med. Men Kim og Vanish funka det også.

Jeg har forresten vunnet 34 dollar på casino. Ja, det er helt sant. Kim tapte 50.

Det er forresten lenge siden jeg har sagt hvor stolt jeg er. Ikke bare av meg selv som lever storby livet "alene",
som en selvstendig ensom sjel. Men av alle de beste menneskene i livet mitt. 
Mikael som mestrer oppoverbakker veldig bra, han bare vet det ikke helt selv.
Av Nina som følger drømmene sine, og er den flinkeste jeg vet. Av Wenche som som takler alt og er så strek. 
Som snart er ferdig utdannet sykepleier. Av Trude som er ute og opplever Afrika. 
Og av deg. Som skal oppleve verden. Som er perfekt. Men ikke tror det selv.
Og så klart av mamman og pappan min. Som er de beste og flinkeste foreldrene i verden.
Jeg er så stolt av så mange jeg. Og jeg har blitt en stor klisje etter jeg kom hit. Jeg bare ser ting så mye
annerledes her nede. Jeg ser dere hjemme på en helt annen måte.  Jeg setter pris på dere. Sånn er det. 
Klijse er kult. Jeg er kul.

Jeg må finne meg en jobb. Kursen har stiget her nede. Så ting som husleie og skolepenger har plutselig blitt
dyrere enn hva jeg trodde. Så hvis jeg har regna riktig, har jeg sånn 50 kroner dagen å leve på. Det går jo ikke. 
Jeg vil gjerne spise mat, kjøpe skole stasj, og jeg vil gjerne oppleve Melbourne liiitt når jeg først er her. 
Og klagebrev til lånekassen funker dårlig. Jeg er ikke langt i fra å ta en telefon til Rørosbanken for å fikse et lite
lån. Med mindre jeg vinner i lotto eller casino. Jeg tror på mirakler, men akkurat det mirakelet har jeg gitt opp 
for lenge siden. 

Nå er klokken ett på formiddagen her nede. Sola skinner. Jeg sitter på verandaen med te, Norah Jones, 
blek hud og hengelår. Så tror jaggu det er på tide å jogge seg en runde rundt parken for å få litt farge i trynet 
og litt strammere lår. 



Nuss

 
'Cause I do believe if I let you fly
and you fly back,
then it was meant to be.

http://erlikoslo.wordpress.com/

Baby it's you 

Jeg får ikke sove. Eller jeg prøver ikke. Jeg vil være våken.
Jeg vil være kreativ. Jeg vil få leilighet. Jeg vil være rik.
Jeg vil skru tilbake tiden. Bare 2 år.
Jeg vil ha pose, jeg vil ha en sekk. Det er det jeg vil.
Men man kan ikke alltid få det som man vil.
Så da får jeg late som . Late som jeg har en leilighet.
Jeg får være fattig, og nyte det at det finnes faktisk
gode nudler i dette landet. Jeg får nøye meg med en sekk.
Jeg får se på bilder.
Bilder som var tatt for over 2 år siden. Jeg får drømme.
Drømme om deg. Drømme om latteren din. Stemmen din.
Jeg får nyte dagene i landet jeg elsker. Jeg får se tegnene.
Tegnene som sier at du er her med meg. Jeg får huske.
Huske deg. Jeg får smile, og vite at du smiler tilbake. 

You are good enough.

    Believe it.

It's sad when people you know

        become people you knew.

Let's waste time

Ja, å nå ligger jeg her da. I senga, på magen med macen foran meg. Litt som Carry 

i sex og singelliv. Bortsett fra røyken og underholdende skriving. 

Siden jeg verken skriver om sex eller singelliv. 

Jeg har sluttet med å slutte å bite negler. Ser ikke poenget med å ha lange negler.

Det ser kanskje litt fint ut, men veldig upraktisk. 

Jeg har opplevd en ny heftig storm her i Melbourne. Stor isklumper fallende ned fra

himmelen midt på sommeren. Som ødela verandaen vår. Veldig morsom faktisk. 

Jeg og Vesle befant oss tilfeldigvis på trikken i det øyeblikket stormen ankom. 

Og folk lo. Ja, de lo. Jeg har aldri sett så mange kinesere smile så mye. 

De var fasinert. Det var jeg og Vesle også. Av kineserne.

Imorgen er den første ordentlige skoledagen vår. Å jau da, jeg gleder meg.

Nei, jeg gjør jo egentlig ikke det. Jeg vil ha ferie for alltid. Ikke alltid,

men iallefall 9 måneder til. 

Det var alt jeg rakk å skrive ikveld, for batteriet mitt svikter. 

Batteriet til macen altså.

Men hey, jeg savner dere der hjemme. Hver dag. Ca hele tiden.

You don't have to speak because
I can hear you heartbeat fluttering
               like butterflies

Rødvin + Vanish = bra på en mandagskveld.