some people are gay, get over it
Jeg synes det er rart hvor forskjellig mennesker er. Hvor forskjellige syn vi har på ting. Jeg og vesle sitter å
snakker om hvor mye fordommer man opplever gjennom livet. Spesiellt på et sted som Røros.
Hvis man kler seg i svart og har armbånd med tagger på er man sær, på en negativ måte.
Hvis man blir glad i et annet menneske som ikke er normal. Hvis man gjør feil. Da er man ikke normal.
Da er man ikke "godtatt". Hva er greia. Folk snakker og dømmer. Hele tiden. Fordi det finnes mennesker
som ikke er som deg. Fordi de tar valg som ikke alle andre gjør. Hvorfor bry seg. Hvorfor snakke om det.
Hvorfor dømme andre, fordi de ikke er som deg. F.eks, det at noen kan gå på gata i Oslo og se NED på de
som sitter der å spør om litt småpenger. Fordi de har tatt en feil sving langs veien. Tror du man VIL sitte der og
spørre om penger. De er akkurat som alle andre. Tilogmed bedre og smartere. Jeg blir fysisk uvel av å tenke
på folk som tenker at slike mennesker er verdt mindre enn andre. Tenk å ha så høye tanker om seg selv at
man mener at andre er verdt mindre enn deg. *puke*.
Jeg synes man bør begynne å bli litt mer åpne om ting. Som det å være homofil, om det å kle seg i andre klær
enn bik bok og H&M, om det å forstå at mennesker kan være allrighte selvom de er avhengig av russtoffer eller
om det å ha en annen hudfarge. Ja, vet detta var klisje Monika. Men det er sant. Veslemøy har fått seg kanskje
verdens mest omtenksomme kjæreste. Som behandler henne bedre enn noen andre gutter hun har møtt.
Han setter pris på henne, han elsker henne høyere enn noen jeg har sett Vesle vært sammen med.
Men hvem bryr seg om det på Røros? Nå skal jeg ikke si alle, for det er jo ikke sant.
Jeg snakker bare om mange, ikke alle. Mange har ikke spurt Vesle om hvordan han er. om han er bra, eller hva
han driver med på fritiden. Nei, de spør ikke i det hele tatt. De sitter på fors å snakker dritt. BARE fordi han er
fra Iran. For når man er fra et sånt sted, da er man syk i hodet sitt. Da slår man dama si, bråker på byen, snakker
rart og ikke er like blek som oss. Seriøst, hva er det for noe tull.
De antar at han er en slem mann. Når han egentlig er det beste som har skjedd Vesle. Det må være slitsomt å
være så fordomsfull hele tiden. Ha en mening om abselutt alt. Er ikke det viktigste at man har det bra og at man
har en person som elsker deg, og behandler deg bra. Man kan så klart mene det man vil, men ikke si det høyt
og ikke snakk om det når det går utover andre enn deg selv.
Jeg vet jo også at når jeg plutslig kom hjem med ei jente og sa, hei, hils på kjæresten min, at jeg fikk en del
reaksjoner. Det forstår jeg jo, så guttegal som jeg har vært. Så folk har lov til å reagere. Men det jeg føler ikke er
lov, er å dømme meg for å ha blitt glad i et menneske av samme kjønn. Jeg er jo akkurat den samme Monika
som før. Ingenting er forandret. Jeg ble glad i personen. For den jenta er nydelig. Som så meg, som ingen andre
har sett meg. Hvis drømmen min blir oppfyllt, skal jeg gifte meg med Ingrid, og vi skal ha to kids.
Fordi hun er det menneske som ser meg, som elsker alt med meg og som har bahandla meg bedre enn noen
andre. Og hun har ikke penis. Men hun er min sjelevenn fordet. Igjen klisje, men sant.
Mange sier at det er en fase, for det er kult å være bifil. Så det kommer til å gå over. Gå over? Hva da gå over!
Jeg er jo frisk. Alle som kjenner meg kan ikke si noe annet. Jeg føler meg iallefall veldig frisk. Jeg er litt tett i nesa,
that's it. Så, nei det kommer ikke til å gå over. Jeg blir forelsket i personen, samma om den har penis eller ikke.
Det som ikke kommer til å gå over, er at all respekten jeg har mistet for alle som sier at det kommer til å gå over.
Jeg hadde en diskusjon med en av de jeg ser på som en veldig god venn. Han satt å sa at jeg ikke burde få barn,
hvis jeg var sammen med en jente. For hvis jeg fikk det, er det det samme som barnemishandling. Ok.
Hva er det å si. Jeg blir frustrert. En ting å mene det, men det å si det. Rett i trynet på meg, foran resten av
vennegjengen vår. Makan.
Det er ikke sånn det skal være. Det viktigste er at man er lykkelig, og at man har noen som gjør at man er lykkelig.
Man kan være lykkelig med en av samma kjønn, en med mørkere hudfarge, en fra Røros, en fra Oslo, en som er
gammel eller en som er ung. Så lenge den personen er en bra person. Det er det som er viktig.
Jeg trives med å være meg. Jeg trives med å ikke være "normal". Men det jeg ikke trives med er at andre ikke
trives med at jeg er meg, hvis dere skjønner.
For jeg hadde jo trivdes med dere, uansett hvilket valg dere hadde tatt. Hvis Mikael (brosjan) hadde sagt han var
homofil, hadde jeg klappet han på skuldra og sagt KULT. Det var det han gjorde til meg. Og det var kult det.
Sånn skal det være. Men nå er jo han ganske kul da. Skulle ønske alle var like kul som han.
Nå har jeg skrevet masse. Oi. Hva skjedde. Klokka 2 på natta, og jeg skulle gjøre lekser. Så bynte jeg og vesle
å snakke om hvor mange fordomsfulle mennesker det finnes. Så ble jeg litt frustrerad. Også følte jeg at jeg måtte
få fram det da, at så lenge man er lykkelig, burde alle som er glad i deg respektere valgene dine og ikke tenke så
mye på hva bygda sier om deg eller de du er glad i. Vær stolt.
Jeg er jo stolt av dere. Uansett.
